Akkurat nå

Den første tiden hjemme med en nyfødt handler jo stortsett bare om en ting: å ligge i en unaturlig stilling en rotete dobbeltseng å amme. Amme amme amme, her er det fri tilgang. Den ene armen min ligger jo kilt fast under min kropp. Men optimist som man er innser man straks at den andre armen er ledig. Med den armen administrerer jeg familien. Slår i vegger, blinker med lyset, banker i (natt)bordet og fester Storesøsters hårspenne som ofte dingler midt i ansiktet hennes. Tror jeg har pusset noens tenner også liggende på denne måten. I tillegg til å administrere familien holder jeg også resten av verden under oppsyn via mobilen. Jeg handler, leser nyheter, facebooker og spiller et idiotisk spill som handler om en mann som skal hoppe over stokker og steiner i full fart. Må slå Storebrors rekord, det er viktig for å opprettholde makten. Eller makta, det er finere ord. Og alt dette gjør jeg med en arm, altså.

Men mest av alt klapper jeg på Sol. Stryker over håret, snuser bak øret, klemmer på små tykke lår som minner meg på hvorfor jeg ligger der jeg ligger og hva meningen med livet er akkurat nå.