Bit til det knaser, og spring fort som faen

Så forbannet jeg blir her jeg ligger. Leser om nestlederen i Venstre. Og Birkedal. Var det ikke flere fjotter i fjor høst i media, en eller annen ordfører som hadde utnyttet en ung jente? Her i Sverige har man snakket om en høyt respektert høydehoppstrener som i årevis utnyttet sin makt og posisjon blandt unge gutter. Og en politisjef som på fritiden voldtok unge jenter tvunget til prostitusjon.

Velartikulerte, manipulerende, egosentriske, oppblåste. Avhengige av å bli beundret. Har lært meg et nytt ord etter Behring Breiviksaken: Grandios. Selvutnevnte forbilder.

Som mor til både kommende menn og kvinner anser jeg at jeg ihverfall kan forsøke å etablere et grunnleggende bra menneskesyn i tillegg til et selvbilde som er så nært virkeligheten som mulig til alle mine snørrunger. Det kanskje går til helvete likevel. Men det er min plikt å forsøke.

Så mellom lekselesing og middagslaging maser jeg om at man aldri skal akseptere mobbing, og at man alltid skal respektere andre mennesker. Jeg snakker om å inkludere kontra å ekskludere, og prøver selv å være et godt eksempel og prate om hva som er så bra med at vi alle er så forskjellige. Jeg messer på om at vi mennesker må ta ansvar for hverandre. Med lukkede øyner gauler jeg he ain’t heavy, he’s my brother, og håper ungene fatter for en bra verden vi får om de bare gjør som jeg sier. Og det blir ingen Birkedaler og Solum Larsener fra denne gården, hvertfall.

Og for at ungene ikke skal utsettes for slike ulver i framtiden, når de tar sine første vaklende steg ut i livet, lærer jeg dem at de aldri skal la seg pille på nesa, de skal sikte høyt og at de er utrolig verdifulle.

Og alt det der. Som vi mødre lærer våre unger. Jeg er ikke så bekymret for at de skal utnytte som at de skal bli utnyttet. Og tross at jeg skal spekke de med trygghet og selvinnsikt så er det en ting til de skal ha med seg i salaten fra meg:

Bit til det knaser, og spring fort som faen.

Sånn. Mer kan jeg ikke gjøre.