Busen

Etter skolen i dag tok Storebror bussen helt selv til fotballtreningen.

I mitt mammahjerte lusker alle farlige kidnappere i hekken bak busskuret i dag. Og alle trailersjåfører blir hjernedøde og onde og skiter i en liten fyr med rød sekk som krysser veien, flaksende glad over livet og nye fotballsko. Storebror går kanskje på feil buss og havner på en øde plass der INGEN kan finne han…

Tenk om…

Pling!
Sms: hei jeg er på busen mamma hilsen Storebror.
Sms tilbake: Så flink du er! Jeg elsker deg.
Sms: ja jeg vet det hilsen Storebror

Hva vet han?
At han er flink eller at jeg elsker han?
Begge deler, håper jeg.

Hvordan skal barn kjenne seg flinke og kompetente om vi foreldre ikke slipper taket iblandt? Lar dem kjenne at de mestrer. Er ikke vår viktigste oppgave som foreldre å gjøre barna trygge og sterke innenfor voksenlivet der de selv skal ta de rette valgene å våge å stole på seg selv. Det er jo der de skal være lengst, i voksenlivet…

Storebror skal aldri få vite om min lille panikk her fra sykesofaen,
omgitt av snytepapir, varm lillesøsterkropp og stikkpilleemballasje.
Ikke at jeg snufser litt, heller. Jeg vil ikke at han skal bli stor!

-Jeg visste du skulle klare det, for du er så kul.
Skal jeg si.