Dette jetsetlivet…

Av og til kjører jeg bil. Og av og til vil jeg opp i ca 70, det er et fint tall og en utmerket fart å kjøre bil i om man samtidig vil synge sammen med Maggio på radioen. Når jeg er oppe i 60 er jeg av og til klar for fjerde giret.  Og av og til tar jeg da feil av fjerde og andre gir. Girer man fra tredje til andre i 60 kmt hender det morsomme saker, skal dere vite. Man liksom fortsetter litt framover, mens bilen går bakover noen sekunder fordi den blir så forvirret. Hva i herrens navn holder kvindemennesket på med, tenker bilen. Og Sol og jeg ler. Ler og ler. Av lyden (tredjetilandrei63kmt-lyden), av at det kiler i magen og av at mamman kunne ta feil gir helt plutselig. Og så lover vi hverandre at vi ikke skal si et pip til pappan om hva vi holder på med om dagene av og til. Det hender noe med humoren når man sover lite på nettene. Den blir liksom litt mindre raffinert. Mer tysk enn britisk.

Storesøster definerer frihet

-Pappa, når bestemmer jeg over meg selv? Hun rynker på den lille nesen og legger hodet på skakke.

Han svarer atten, men tenker tjuetre.

(Kunstpause)

Når jeg blir 18 skal jeg ta tilbake mitt liv og min totte!!! Storesøster hulker inne i sengen. Hun har fått beskjed fra tannlegen at fra nå av så skal det ikke suges på tommelen mer.

April 2023 skal hun altså innføre totten igjen. Det er helt ok. Heller lett overbitt enn drugs and alcohol, tenker jeg. Og lover å ikke sladre til tannlegen.

Spot on

Jeg har lekent og smilende letet fram en t-shirt fra innerst i skapet for å mætsje årstiden. Ja for jeg er ofte veldig RETT. Liksom bare helt SPOT ON. Skinner sola, ja da går hun hun der og er bare sånn herlig avslappet og velkledd, tenker naboene når de kjører forbi. Og jeg vinker. Vinker og vinker. Iført t-skjorta som strammer veldig rundt gigantiske melkepupper, rundt overarmene og til og med halsen. I tillegg er den litt for kort og nesten, og bare nesten helt hvit. Under har jeg en bh som kunne vært større om man skal være veldig nøye på sånne ting. Den passet da i fjor? Vinkingen til kjente og ukjente som kjører forbi handler om mitt behov for voksenkontakt. Glad og bekreftet triller jeg vogna inn på min lille plett på jorden og parkerer den i skyggen. Sol sover, kaffen er klar, våren er her.

Finally

Svensken lister seg ut fra vaskerommet. På en sånn overdrevet liste seg-måte som man gjør av og til. På tå, og med veldig pendlende armer, og krum rygg. Han har akkurat fått Sol til å sove i vognen der inne, sentrifugeringen har en fantastisk effekt på den lille damen. Now she sleeps, visker han stolt med overdreven hysj-pekefinger foran munnen.

Til dere som ikke er foreldre ennå kan jeg fortelle at man tar i bruk det engelske språk når det er noe man vil ha sagt uten at barna skal fatte. For eksempel når man må planlegge overraskelser eller baksnakke noen. Tror vi har kranglet på engelsk også når jeg tenker meg om. Denne flotte mulighetet blir borte når barna er ca ni og begynner å fatte hva No I didn´t get a present for our sons birthday tomorrow, it was YOU who were supposed to do that, silly idiot! betyr.

Så grunnen til at han visker på engelsk nå er altså fordi han vet at hun ikke har lært seg det ennå, Sola vår. Og da er det ingen spesielt stor fare for at hun våkner og roper tilbake at hun eventuelt ikke sover, bare lader batteriene.

Han er så klok, min mann. Så inn i granskauet klok.

Bit til det knaser, og spring fort som faen

Så forbannet jeg blir her jeg ligger. Leser om nestlederen i Venstre. Og Birkedal. Var det ikke flere fjotter i fjor høst i media, en eller annen ordfører som hadde utnyttet en ung jente? Her i Sverige har man snakket om en høyt respektert høydehoppstrener som i årevis utnyttet sin makt og posisjon blandt unge gutter. Og en politisjef som på fritiden voldtok unge jenter tvunget til prostitusjon.

Velartikulerte, manipulerende, egosentriske, oppblåste. Avhengige av å bli beundret. Har lært meg et nytt ord etter Behring Breiviksaken: Grandios. Selvutnevnte forbilder.

Som mor til både kommende menn og kvinner anser jeg at jeg ihverfall kan forsøke å etablere et grunnleggende bra menneskesyn i tillegg til et selvbilde som er så nært virkeligheten som mulig til alle mine snørrunger. Det kanskje går til helvete likevel. Men det er min plikt å forsøke.

Så mellom lekselesing og middagslaging maser jeg om at man aldri skal akseptere mobbing, og at man alltid skal respektere andre mennesker. Jeg snakker om å inkludere kontra å ekskludere, og prøver selv å være et godt eksempel og prate om hva som er så bra med at vi alle er så forskjellige. Jeg messer på om at vi mennesker må ta ansvar for hverandre. Med lukkede øyner gauler jeg he ain’t heavy, he’s my brother, og håper ungene fatter for en bra verden vi får om de bare gjør som jeg sier. Og det blir ingen Birkedaler og Solum Larsener fra denne gården, hvertfall.

Og for at ungene ikke skal utsettes for slike ulver i framtiden, når de tar sine første vaklende steg ut i livet, lærer jeg dem at de aldri skal la seg pille på nesa, de skal sikte høyt og at de er utrolig verdifulle.

Og alt det der. Som vi mødre lærer våre unger. Jeg er ikke så bekymret for at de skal utnytte som at de skal bli utnyttet. Og tross at jeg skal spekke de med trygghet og selvinnsikt så er det en ting til de skal ha med seg i salaten fra meg:

Bit til det knaser, og spring fort som faen.

Sånn. Mer kan jeg ikke gjøre.

Cirkle of life

Altså. Mitt hår. Langt bak i hjernen minnes jeg noe om at det er helt vanlig å miste hår når man ammer. Det er ikke kult når man har slike mengder som jeg har. Bare jeg blinker ekstra hardt med øynene, eller tenker kompliserte tanker raser det mengder med pels ned på gulvet. Springer man fort gjennom rommet, rører liksom gulvet på seg på en rar måte. Og min kjære lånte lua mi på jobb en dag, og han satt på toget og så ut som en halvskummel heks med fjonene som stakk ut litt her og der. I tillegg ser han mutt ut når han sitter på tog, livredd for at noen skulle finne på å småsnakke med han. Det er virkelig en egenskap han ikke besitter, smalltalking. Og han satt altså der med sitt mutte oppsyn og disse latterlige fjonene. Herlig med kontraster. Sur og morsom er min favoritt. Hvor skulle jeg, jo: Sluk. For slukene her hjemme er tette. Overbelastet av mitt hår, antagelig. Og da, her kommer poenget med dagens tanker, synes jeg det er så fint å tenke på at symbiosen er slik: Jeg føder barn, ammer, får hormonsprell, mister hår. Mens min mann renser sluk. Jeg er strålende fornøyd med fordelingen.

Festivitaser

I går feiret vi at det bare var tre dager til Storebrors 12-årsdag, fruktsalat med vaniljesaus ble det. Eller vaniljesaus med fruktsalat, om man skal være veldig detaljorientert. I dag er det bare to dager til bursdag. Blir nok en eller annen påskjønnelse i anledning den kommende halv-fjortis-goes-enda-mere-helfjortis.

Festlige, er vi. Pluss litt snørrete og noe blek.

Latterlig

…og med den ledige hånden trykker jeg meg fram til viktig sladder: Demi Moore på sykehus pga en overdose lystgass. Det spekuleres i om det kan ha vært et selvmordsforsøk.

Hm.

Om jeg noen gang skulle komme til det punkt der jeg virkelig kjenner at her er det bare å slukke lyset, låse døra og ta bussen videre, så skulle vel en real dose lystgass være perfekt måte å entre bussen på?

Tenk å le seg inn i evigheten.

(Ved nærmere ettertanke Demi, jeg tror ikke det funker med den gassen. Man blir bare glad igjen, og da er jo hele poenget borte. Blir en ond og fnisete sirkel. Bare surr.)

Akkurat nå

Den første tiden hjemme med en nyfødt handler jo stortsett bare om en ting: å ligge i en unaturlig stilling en rotete dobbeltseng å amme. Amme amme amme, her er det fri tilgang. Den ene armen min ligger jo kilt fast under min kropp. Men optimist som man er innser man straks at den andre armen er ledig. Med den armen administrerer jeg familien. Slår i vegger, blinker med lyset, banker i (natt)bordet og fester Storesøsters hårspenne som ofte dingler midt i ansiktet hennes. Tror jeg har pusset noens tenner også liggende på denne måten. I tillegg til å administrere familien holder jeg også resten av verden under oppsyn via mobilen. Jeg handler, leser nyheter, facebooker og spiller et idiotisk spill som handler om en mann som skal hoppe over stokker og steiner i full fart. Må slå Storebrors rekord, det er viktig for å opprettholde makten. Eller makta, det er finere ord. Og alt dette gjør jeg med en arm, altså.

Men mest av alt klapper jeg på Sol. Stryker over håret, snuser bak øret, klemmer på små tykke lår som minner meg på hvorfor jeg ligger der jeg ligger og hva meningen med livet er akkurat nå.

Vanligvis

Vi pakker oss i bilen og stikker på en spontan pølsegrilletur ut i skogen. Så spontan man bare kan bli med en 6-årig tvslave, en 11-årig mobilspillavhengig, en 42-årig gjespegubbe og et 39-årig surt pleddmonster i en og samme familie. Sol er glad, og den som er mest opplagt for spontane aktiviteter av oss alle. Hun er med på alt, sier hun og vifter frenetisk med høyre handen som bevis. Vel på plass rundt en flott grilldings i skogen blir vi alle like glade som Sol. Og da tar vi bilder. Av denne fine naturfamilien. Som er så spontane og skogsinteressert at vi ler på alle bildene tross kalde pølser og minusgrader inni ketchupflaska. Bilder som skal sendes hit og dit, framkalles og forstørres, publiseres på facebook og printes på canvas.

Visst er vi morsomme?

Man skulle jo tro at dokumentasjonen av oss som familie burde handle om hvordan vi som oftest styrer og steller og omgåes og står og ligger og føler og tenker. Og da hadde motivet på fototapeten vært en vinterblek seksåring lyssatt kun av tven og en enda blekere elleveåring som leter etter mobilladderen sin under sofaen. Og på sofaen ligger en mann som sover tross snus under leppa og i et hjørne står en mutt pleddkledd furie og bytter batterier i fjernkontrollen som er uten lokk på baksiden så batterijævlene ramler ut overalt og hele tiden. Nederst til høyre på bildet ser man forresten halve Sol, litt uskarpt pga energisk vifting med glad-armen.

For det er jo sånn det er mest.