Latterlig

…og med den ledige hånden trykker jeg meg fram til viktig sladder: Demi Moore på sykehus pga en overdose lystgass. Det spekuleres i om det kan ha vært et selvmordsforsøk.

Hm.

Om jeg noen gang skulle komme til det punkt der jeg virkelig kjenner at her er det bare å slukke lyset, låse døra og ta bussen videre, så skulle vel en real dose lystgass være perfekt måte å entre bussen på?

Tenk å le seg inn i evigheten.

(Ved nærmere ettertanke Demi, jeg tror ikke det funker med den gassen. Man blir bare glad igjen, og da er jo hele poenget borte. Blir en ond og fnisete sirkel. Bare surr.)

Akkurat nå

Den første tiden hjemme med en nyfødt handler jo stortsett bare om en ting: å ligge i en unaturlig stilling en rotete dobbeltseng å amme. Amme amme amme, her er det fri tilgang. Den ene armen min ligger jo kilt fast under min kropp. Men optimist som man er innser man straks at den andre armen er ledig. Med den armen administrerer jeg familien. Slår i vegger, blinker med lyset, banker i (natt)bordet og fester Storesøsters hårspenne som ofte dingler midt i ansiktet hennes. Tror jeg har pusset noens tenner også liggende på denne måten. I tillegg til å administrere familien holder jeg også resten av verden under oppsyn via mobilen. Jeg handler, leser nyheter, facebooker og spiller et idiotisk spill som handler om en mann som skal hoppe over stokker og steiner i full fart. Må slå Storebrors rekord, det er viktig for å opprettholde makten. Eller makta, det er finere ord. Og alt dette gjør jeg med en arm, altså.

Men mest av alt klapper jeg på Sol. Stryker over håret, snuser bak øret, klemmer på små tykke lår som minner meg på hvorfor jeg ligger der jeg ligger og hva meningen med livet er akkurat nå.

Vanligvis

Vi pakker oss i bilen og stikker på en spontan pølsegrilletur ut i skogen. Så spontan man bare kan bli med en 6-årig tvslave, en 11-årig mobilspillavhengig, en 42-årig gjespegubbe og et 39-årig surt pleddmonster i en og samme familie. Sol er glad, og den som er mest opplagt for spontane aktiviteter av oss alle. Hun er med på alt, sier hun og vifter frenetisk med høyre handen som bevis. Vel på plass rundt en flott grilldings i skogen blir vi alle like glade som Sol. Og da tar vi bilder. Av denne fine naturfamilien. Som er så spontane og skogsinteressert at vi ler på alle bildene tross kalde pølser og minusgrader inni ketchupflaska. Bilder som skal sendes hit og dit, framkalles og forstørres, publiseres på facebook og printes på canvas.

Visst er vi morsomme?

Man skulle jo tro at dokumentasjonen av oss som familie burde handle om hvordan vi som oftest styrer og steller og omgåes og står og ligger og føler og tenker. Og da hadde motivet på fototapeten vært en vinterblek seksåring lyssatt kun av tven og en enda blekere elleveåring som leter etter mobilladderen sin under sofaen. Og på sofaen ligger en mann som sover tross snus under leppa og i et hjørne står en mutt pleddkledd furie og bytter batterier i fjernkontrollen som er uten lokk på baksiden så batterijævlene ramler ut overalt og hele tiden. Nederst til høyre på bildet ser man forresten halve Sol, litt uskarpt pga energisk vifting med glad-armen.

For det er jo sånn det er mest.

Godagens godagens

Men heiiiiiiii…sier jeg og Storebror til Sol. Hun sitter i vippestolen. Vipper og vipper. Vi ligger på alle fire på hver vår side av henne. Heiiiiiiiiii, piper vi en gang til. Ja, heiiiiiiiiiiii…Vi vet liksom ikke hva vi skal si. Hei er det eneste vettige vi kommer på. Det blir mye heiing i løpet av dagen når det bare er Sol og meg også. Når hun våkner for eksempel. Eller smiler. Og når hun hikker blir det Åh, heiiiiiiiiiiii -hikker du nå da?

Det er veldig fint å tenke på at Sol har så mye ugjort, og at man skal få være med på alle de der tingene som hun skal oppleve for første gang. Får ha litt høytlesning fra en bok til henne i morgen. Introdusere henne for konsonanter og æøå. I det minste bytte ut det kvinete heiiiii-et med et seriøst og tydelig god dag.

Sol

La oss nu alle se på dette innlegget som selve oppstandelsen. Oppstandelsen til bloggen, min nye familiekonstellasjon og min kropp, ikke minst.
For alt er anderledes nå. Prioriteringene, antall mennesker i dobbeltsengen på natten, antall dusjer pr uke, antall sekunder pr måltid + antall timer med puppen hengende ute av sprekken på en litt for utvaska ammetopp, høylytt letende etter wordfeudens mest geniale bokstavsammensetninger. La oss se framover, men først litt bakover:

Fødselen
Tre timer tok det fra jeg ikke kunne le eplekjekt gjennom riene lengre, til hun var ute. Og så kommer den der stillheten etterpå som er så magisk. Når man bare ligger og snuser på det vakreste, tjukkeste lille menneske. Hvisker litt. Susser litt. Blir mamma. Undrer. Leter etter likheter og egenheter. Forelsker seg. Ingen øyeblikk i livet slår det.

Hvem kom?
Hun heter Sol, den nye lille som kom i september. Hun er blond, blåøyd og så rund at om man lukker øynene og tenker på hvor rund hun egentlig er, så ler man automatisk. Hun er pratsom som sin mor, klok som sin storebror, full av latter som sin storesøster og har ingen problemer med gass, akkurat som sin far. Hun råelsker oss. Og vi råelsker henne.

Storebror
Han har allerede lært henne forskjellen på Champions League og La Liga, forklart tålmodig mange ganger hva det er som gjør at engelsk fotball ikke er like interessant som italiensk. Han har lovet Sol at om hun holder kjeft når det er fotball på tven så skal han passe på henne i tid og evigheter. Hun hikker og titter på hans fine nesebor. Storebror legger en mjuk fotball foran hennes ben når hun sitter i vippestolen, og etter en lang stund sparker hun til den. Det gjør at Storebror fylles med håp og enda mer kjærlighet.

Lillesøster
Vi forberedte oss på at sjalusien skulle rase i Lillesøster når Sol kom. At hun skulle se sitt snitt til å pakke armpuffer, hårspenner og ullstrømper og forlate familen på let etter et bedre alternativ. Men hun er ikke Lillesøster lengre. Hun er Storesøster, og det forplikter. Hun setter opp sine dukker på rad og leser eventyr. Dukke nummer tre fiser ekte fiser og hikker høye hikk. Ingen kan lese eventyr som Storesøster. Og endelig får hun respons. Storesøster bærer Sol rundt i stua, ser ikke mamma som springer to cm bak med svikt i knærne og armene klare til å ta i mot evt fallende baby. Viktig øyeblikk. Storesøster nynner og trøster. Som bare en storesøster kan.

Svensken
En klippe står der den står. I tusenvis av år og i all slags vær. Sånn er mine barns far. Han hadde ikke flippet ut om det så hadde vært tjuetre nyfødte barn som vi skulle ta hand om. Sol synes det er bra at han sitter stille, og at han har stikkeskjegg og fine øyenbryn. Og det er jo et fantastisk utgangspunkt for et langt kjærlighetsforhold. Han skal lære henne å seile har han visket til henne. Hun skal vel lære han et triks eller to, visker hun tilbake.

Meg
Mission completed tenker jeg. Jeg kjenner virkelig at det er bra at Sol kom til oss. Jeg har lengtet lenge og det er befriende å kjenne at man er fornøyd, mett og komplett. Vi er en hel haug nå. I tvsofaen. I bilen. Og på badet når en skal tisse, to skal bade, en skal ta bilder av fin baby og en bare leter etter en bortkommen Zlatanbok. Jeg elsker det faktum at vi er mange nå. Helt rett er det. Svangerskapet med Sol var bra, men tyngre enn jeg hadde trodd. Heldigvis hadde jeg lave forventninger, og ble ikke så stresset. Ikke stresser jeg nå heller. Jeg nyter.

Bloggen
Jeg vet ikke hvordan framtiden blir, bare at jeg kjenner behovet for å skrive sakte men sikkert komme tilbake nå. Kanskje jeg velger å skrive i et annet format eller starter en ny blogg, jeg skal la følelser og hormonene styre en tid framover. Det finnes tonnevis å skrive om, små observasjoner jeg gjør meg, mye hverdagsglitter. Og dette glitteret var jo grunnen til at jeg startet denne bloggen. Jeg skal skrive av meg her framover, og så ser vi hva som hender.

Sommerplage

“Vill du ligga med mig då?” er Sveriges sommerplage som spilles på radioen hele tiden her i øst. Har for meg at den spilles i Norge også?
Den fester seg som latterlige mengder tapetlim i store og små hjerner, og man nynner enten man vil eller ikke. Bare prøv så skal dere se.

Storebror kolapser i en haug av sjenanse og flauhet. Han har en anelse om hva dette dreier seg om, men døøøøøøør heller enn å synge med. Lillsøster synger heldigvis “Vill du ligga med mitt hår?”. Det er helt ok. Selv plystrer jeg mest, tror jeg. Det er noe med den sangen og den tilstanden jeg befinner meg i som blir litt rart sammen. “Vill du tygga med mig då?” slår jeg til med om jeg kjenner et akutt behov for å åpne kjeften på høyt gap. Og så tygger jeg sammen med den som eventuelt måtte ville det.

Uke 30: ørene plopper ut

Den kommende trebarnsfaren kunne fortelle meg her om dagen at grunnen til at det er en voldsom aktivitet i magen er fordi ørene nettopp har ploppet ut på babyen. Finnes det noe den mannen ikke vet?

Og at jeg ikke kom på det selv, altså. Klart man blir rastløs når ørene kommer.

Oppsummering

Me me me. Moi moi. Mage mage. Pust pes. Mæ mæ mæ. Au. Og bøtter med nypesuppe.

Det var en sommerlett oppsummering av de siste ukene som jeg har vært så generøs å skjerme dere fra, mine venner.

Det hender ikke mye, foruten at jeg hele tiden gneller om at nei nå er det faen meg varmt, altså. Ingen sier noe morsomt som det er verd å skrive om heller. Eller, det gjør de kanskje, men det ser jo ikke jeg.

Jeg ser heller ingen knær, tær eller det som verre er. Jeg holder til over navelen en plass, helt uten bakkekontakt. For alt jeg vet så er gresset blått i år og mine føtter sitter bakfram og er pelskledde.

Barn lager man i august. Ikke januar. Neineinei. I januar skal man pante flasker og støvsuge granbar. Natt og dag.

 

 

 

 

 

Du store kineser

Mamma, tenk om det er en kineser i magen din. Vet du hva pappa skulle si da, når kineseren kommer ut?

Nei?

O´lala.

 

Jeg er enig med Lillesøster, jeg tror også han skulle sagt o´lala. Eller rattata, ompaompa evt jøyemeg.

 

 

Og sånn går nu dagan…

Ultralyd igjen i morgen. Det får man når man tidligere har hatt svangerskapsforgiftning. Da skal vi ser på morkaken. Er jeg uheldig så får jeg ikke et eneste glimt av minidamen med bollekinnene, det kommer helt an på hvor hjertelig doktoren er.

Men om jeg noen gang skal legge ut bilde av denne graviditeten på Facebook så skal det jaggumeg bli av min morkake. Så får jeg respons som “åmenguuuh, så fin”, og “den blodgjennomstrømmingen var utrolig flott”, og sikkert mange tomler opp. Vet ikke hvorfor jeg kom på at jeg ville det akkurat nå, men det er vel dette behovet for oppmerksomhet jeg har, som slår til i ny og ne. Og det faktum at jeg sitter å kjeder meg på jobb. Jeg er mellom to oppdrag, venter på mail. Da kommer slike ideer opp, om at jeg skal publisere morkaker. Så gled dere, facebookfriends. Og stakkar dere som ikke kjenner meg.

Nå skal jeg skrive et såkalt Nigeria-brev, på nordnorsk. Og sende til Norges Automobil-forbund, for eksempel. Koko.