–God natt!!! skriker jeg truende fra sofaen for tolvte gang til en
liten dame som heller vil klatre på veggene i rommet sitt, enn å legge seg.
–God morgen!!! gauler hun tilbake fra øverste hylle.
Jeg morer meg tyst over den lille damens velutviklede humor.
Og hun er lykkelig overbevist om at hun har lurt sin late mamma.
Min elskede impulskjøpte batterier her om dagen. Det finnes ingenting som behøver et batteribytte akkurat nå, men han bare kjente at han måtte ha dem.
Impulskjøp for meg innebærer et sekundlangt lysbildeshow i min fantasi om hvor bra livet mitt blir om jeg kjøper dette produktet, en smule djevelskap i form av jeg-vet-at-vi-strengt-tatt-ikke-har-råd-men…, hjertebank og en aldri så liten forelskelse. Impulskjøpet har for meg komponenter som attrå, egoisme, materialisme og lite hjerne/mye hjerte.
Han impulskjøpte altså en pakke batterier. Av type AA.
Jeg ser på det som min livsoppgave å prøve å forstå hva som foregår inne min manns knoll.
Hvilken reise, hvilken reise.
Jaha. Da var man mamma til en med to tall i sin alder. 10. Han grublet over det ved frokosten, at han aldri skal bli ett-tall igjen.
Undret høylytt på om det fantes en måte å lure systemet på.
Jeg står i bakgrunnen og pakker gymbagen. Retter treningsbuksene som alltid er på vrangen. Det gjør jeg fordi ellers springer han rundt med Lindex-lappen viftende fra rumpen. Går man med buksene på vrangen blir man aldri gift. Derfor gjør jeg det, og trosser dermed alle eksperter som sier at man ikke skal legge alt til rette for sine barn. Da faller de ut av samfunnet, og kommer aldri klare seg selv som voksen. Men jeg vil ikke at han skal klare seg helt uten meg når han er 35. Han får gjerne komme hjem til meg så skal jeg rette buksene, klippe neglene, snyte nesen og knappe skjorten rett. Jeg vil jo det. Være nære mine barn. For ever. Er det lavstatus å være hønemamma? Da opphever jeg det i dette øyeblikk. Simsalabim.
Hønemamma er herved en attraktiv tittel som bare foræres de mammaer som snyter, knapper, klipper og kysser med en aldri så liten kynisk baktanke: Sin egen tilstedeværelse i sitt barns kommende voksenliv.
Storebror har et navn som ikke er helt uvanlig her vi bor. Vi trodde selv vi var inovative og annerledes da vi fant navnet, men det trodde en million andre foreldre også for ca ti år siden. Konsekvensen er at det finnes tre med samme navn på Storebrors fotballag, dvs over 25 % av laget heter det samme. Så når treneren roper fra sidelinjen blir det fantastisk morsomme situasjoner. Og på skolen kaller man guttene med både fornavn og etternavn.
Det er utrolig artig når Storebror ringer hjem fra en kompis eller fra skolen og presenterer seg med både fornavn og etternavn til meg. Bare så at jeg skal være helt sikker på at jeg snakker med rett fyr.
Om to dager fyller han ti. Hvordan i all verden hendte det? Ti år. Det var jo nettopp at jeg lå i sengen i timer og bare luktet på min nyfødte sønn.
Jeg titter på han.
Hører ordene som er så velformulerte, tankene som er så fornuftige. Ser kroppen som har strukket seg, og enorme føtter som lukter alt annet en baby.
Han er skjørere enn sin lillesøster, litt mer lost, på en måte. Der hun er målbevisst og marsjerende er han mer nølende og forsiktig. Når hun ramser opp sine strenge regler, er han redd for at noen rundt han skal bli lei seg. Hun vet navn, adresse og fødselsdato på alle i barnehagen, han er ikke så opptatt av detaljer.
Min lille drømmer. Så vakker. Så kjærlig. Så klok.
Gud som jeg elsker det ordet.
Man kan si det med trykk på første a-en, da blir det samisk.
Eller man kan si det med høy stemme og amerikansk R.
Man kan til og med velge å legge på ekko: paradoks doks doks doks…
dette blir jo morsomst om man gjør det HVER gang man bruker ordet.
Betydningen av ordet er så fantastisk synes jeg:
“Uoverenstemmelse mellom hva en teori sier og hva sunn fornuft forventer”
Det er paradoksene i livet som gir meg tro, håp og kjærlighet for å si det på en utrolig fin og klissete måte.
Og nå skal dere få et paradoks fra mitt lille liv, som gjør meg varm i magen:
Jeg deler kontor med en vakker og klok Anna.
Hun er reflektert og smart.
Verbal og analytisk.
Systematisk og sosialt intelligent.
Og her er paradokset:
Anna kan hele teksten på “Tommy tycker om mej”.
Hun vifter med armene og spiller trummer med pennene.
You see?
Visst blir alt krystallklart med gode eksempler?
Jeg snakker ikke veldig ofte skit om menn. Jeg liker menn, synes at de på mange områder løser ting på enklere måter enn vi kvinner gjør. De har (nå generaliserer jeg, jeg vet det) et fokus på seg selv som vi høner kunne lært litt av.
Men nå skal dere høre hva min mann gjorde en gang. Kom nærmere, dette er en riktig grøsser:
Jeg hadde tatt av sengetøyet på sengen, og lagt fram nytt i en haug, som jeg hadde tenkt å legge på før natten. Jeg satt oppslukt i et tv-program, og hørte min mann holde på der inne med laken og putevar. Det er jo glimrende, tenkte jeg. Han ropte godnatt, og jeg så programmet ferdig. Da jeg skulle legge meg, kunne jeg til min forferdelse konstatere at han bare hadde lagt rent sengetøy på sin side av sengen!
Fantastisk, hva??
Har dere flere typisk mannfolk-historier?
Del dem gjerne med meg, hadde kjentes bra å vite at det er flere enn jeg som undrer.
Javel. Er det sånn det henger i hop.
Dette flotte, lille spekklaget jeg har fått.
Det er jo fordi det er så kaldt ute.
Nettopp nettopp.
Visstnok oppdaget jeg spekket i sept/okt.
Men min kropp visste antagelig hvilken vinter det skulle bli.
Fine, kloke kroppen.
Som elefanter som springer til fjells før jordskjelvet kommer.
Lillesøster leker frisørdoktor med sin beste kompis.
De klipper pasientenes/kundenes hår med operasjonssaksen,
enkelt og greit.
Lurer på om leken er en speiling av vår tid?
Effektivt. Dobbelt. Overambisiøst. Overselvrealisert.
Vi kan gjøre hva vi vil nå til dags. HVA VI VIL.
Å gå til frisørdoktoren skulle jo spare oss for masse tid og kø.
Tenk deg parkeringsvaktpsykologen. Eller taxisjåførfysioterapauten.
Selv vurderer jeg å bli trailersjåførflorist neste gang.
Min mamma er så stolt over at hun har en datter som er nominert.
Til hva jeg er nominert til er ikke viktig. Jeg er nominert.
Punktum.
Hun sender sin akk så nominerte datter masse mammapower pr telefon.
Hun har nemlig valgt å ikke lære seg data (edb) i fare for å trykke på feil
knapp, og da kanskje slette hele internett.
Konsekvensene skulle jo bli katastrofale.
Spesielt nå som hun har en nominert datter.
Mine elskede troll sover i dobbeltsengen.
Storebror har lest høyt fra sitt Donald, sladret på sin lillesøster, hermet etter henne, spurt henne om hun er klar over hvor utrolig barnslig hun er, trøstet henne og gitt henne fingeren.
Lillesøster har tvangskysset sin bror, dasket til han med en bok, satt seg på hodet hans, gitt han fingeren to ganger (ingen fare, feil finger) og prøvd å smugle inn mat i sengen så de kunne kose seg litt.
Jeg tittet nettopp inn til dem. De sover mjukt, arm i arm.
Tenk å ha en storebror å se opp til.
Tenk å ha en lillesøster å lære bort fine triks til.
Fineste troll i verden.
